Å så kjekke å grei atte.

Nesten en måned har gått siden jeg kastet meg rundt og lagde punktvis liste over min nye bloggingstrategi. Og siden har ingenting skjedd. På siden i det minste.
Sånn i det virkelige liv, selvom det åpenbart ikke er det som står i høysetet her på den store vide verdens veven, har jeg endelig fått bekreftet at jeg har fått meg jobb. Skal nå være med på hele prosjektet med Trond Viggo, og bruker dagene til å researche mann og kvinne problematikk, kombinert med sang, dans og rytmiske armbevegelser til "Alle er så treige". Godt fornøyd, koser meg på jobb.

At sommeren foreløpig har tatt oppstartspause plager meg ikke nevneverdig. Lå ute i solen et par dager mens solen var på sitt værste og leste så mye bok at ryggen ble bacon og nesa rød. Deilig med regn synes jeg. Er jo akk så mye mer begeistret for å ligge langflat på sofa enn å springe rundt ute i gress og pollen. Sol gir deg mer dårlig samvittighet enn noe annet. Det beklemmende sollyset får deg til å få dårlig samvittighet for ting du vanligvis liker å bruke tiden din på uten å ofre det en tanke. Annet enn at det gir deg en god følelse i magen. I det solen setter inn synes det akk så mye mer at du foretrekker å være inne og skrive, lese eller andre ting som så lett lar seg forstyrre av ungeskrik og issmatting, at det er umulig å komme unna. Det er ikke digg å lese i solen. Det blir mest hodepine og rastløse napp. Men på lørdag kan det godt skinne sol. Da har jeg nemlig bursdag og ønsker å bade rundt kvart over fem. Dette til etterretning og videre ettertanke.

Da tar jeg det på norsk isteden.

Froeløpig en noe seig start på denne bloggen. Og i og med at jeg foreløpig ikke har lagt ut denne adressen noe sted, føler jeg mer at dette er en dagbok til deg Christian, enn noe annet. Men dog.

Mitt foreløpige problem med bloggen er at jeg opplever det sterkt som om jeg bli stilt til veggen av disse hvite sidene og plutselig (foran en trang hvit klaustrofobisk internettvegg) innser at jeg ikke mener noenting som helst.
Vel lirer jeg av meg det reneste tøv om mangt i tide og utide, men trangen til å fylle hvite datasider med tekster om alt jeg mener om alt som skjer til enhver tid skremmer meg sanseløst. At jeg i tillegg innser at jeg ikke har noe å si, skremmer meg mer. Muligens kommer det av at jeg i løpet av dagen sier så mye, så høyt at jeg ikke har noe behov for å si noe som helst når ting roer seg og verden blir stille. Større sannsynlighet er det dog for at de tingene jeg først tenker på og mener noe om så sent når alt er bomull er såpass hemmelige at jeg ikke tør å skrive noe som helst.

Derfor.
I lys av dette vurderer jeg nå å

1. skape en persona. Et alter ego, en karakter jeg kan mene og skrive fra.
(Noe jeg uansett trenger for å tørre å åpne munnen, ta mikrofonen og synge i nærmeste framtid).

2. gjøre dette til en skjønnlitterær blogg. Der jeg legger ut alle tekster jeg skriver.

3. blåse i alt som er skummelt en lang marsj, og skrive om det jeg tenker.

4. En kombinasjon av alle de tre over.

Spent.