Ute.

Fy faen. Jeg har verdens kjedeligste blogg. Helt åpenbart lar jeg meg også opprive av dette faktum, da jeg bruker banneord i tekst. Noe jeg alsri gjør. ALdri aldri. Hverken det eller utropstegn er noe jeg setter høyt i tekster. Utropstegn forakter jeg tilogmed mer enn banneord. Det er det mest misbrukte tegnet vi har. Og om man skal være helt ærlig. Det er da virkelig ikke så mye som er så ute av denne verden fabelaktig at det fortjener ikke bare ett men opptil flere utropstegn.
Skam på seg alle dere misbrukere der ute. Jeg vet hvem dere er, og leser dere hele tiden.

Og sånn rent bortsett fra dette er for tiden, i allefall de siste timene, i et enormt opprør mot alt som har med ubetydelighet å gjøre. Så uendelig sliten av å måtte holde maska, bite tennene sammen når jeg har mest lyst til å skrike, trekke meg lengst inn i sofaen når jeg har mest lyst til å kaste meg over, og spise i meg de ordene jeg har på tungen og fyller munnen med når jeg har lyst til å spytte det ut. Og i og med at problemet nå i løpet av noen timers organiserings arbeid er såpass konkrete, har jeg bestemt meg for å slutte. Her skal der sparkes og slås om det holdes for hardt, grines om hjertet sprekker og le like høyt som jeg vanligvis gjør og egentlig gjør mesteparten av tiden. Som et ledd i utviklingen har jeg nå tegnet øyenbryn på meg selv som en hommage til Frida Kahlo som skrek og bet og elsket og gråt og lo seg ihjel og omfavnet smerten til den dagen hun døde. Og med dette, inkludert et hissig påtegnet øyenbryn mot min lyse hud som jeg foreløpig ikke lar dere glemme, lar jeg bloggen ligge død for nå. Og kanskje er dette, nettopp dette, starten på at jeg nå setter meg ned her hver gang jeg tenker eller mener noe om noenting som helst. Så blir det en bra blogg allikevel. For er det noe som betyr noe, må det jo være det.