Ute.

Fy faen. Jeg har verdens kjedeligste blogg. Helt åpenbart lar jeg meg også opprive av dette faktum, da jeg bruker banneord i tekst. Noe jeg alsri gjør. ALdri aldri. Hverken det eller utropstegn er noe jeg setter høyt i tekster. Utropstegn forakter jeg tilogmed mer enn banneord. Det er det mest misbrukte tegnet vi har. Og om man skal være helt ærlig. Det er da virkelig ikke så mye som er så ute av denne verden fabelaktig at det fortjener ikke bare ett men opptil flere utropstegn.
Skam på seg alle dere misbrukere der ute. Jeg vet hvem dere er, og leser dere hele tiden.

Og sånn rent bortsett fra dette er for tiden, i allefall de siste timene, i et enormt opprør mot alt som har med ubetydelighet å gjøre. Så uendelig sliten av å måtte holde maska, bite tennene sammen når jeg har mest lyst til å skrike, trekke meg lengst inn i sofaen når jeg har mest lyst til å kaste meg over, og spise i meg de ordene jeg har på tungen og fyller munnen med når jeg har lyst til å spytte det ut. Og i og med at problemet nå i løpet av noen timers organiserings arbeid er såpass konkrete, har jeg bestemt meg for å slutte. Her skal der sparkes og slås om det holdes for hardt, grines om hjertet sprekker og le like høyt som jeg vanligvis gjør og egentlig gjør mesteparten av tiden. Som et ledd i utviklingen har jeg nå tegnet øyenbryn på meg selv som en hommage til Frida Kahlo som skrek og bet og elsket og gråt og lo seg ihjel og omfavnet smerten til den dagen hun døde. Og med dette, inkludert et hissig påtegnet øyenbryn mot min lyse hud som jeg foreløpig ikke lar dere glemme, lar jeg bloggen ligge død for nå. Og kanskje er dette, nettopp dette, starten på at jeg nå setter meg ned her hver gang jeg tenker eller mener noe om noenting som helst. Så blir det en bra blogg allikevel. For er det noe som betyr noe, må det jo være det.

Å så kjekke å grei atte.

Nesten en måned har gått siden jeg kastet meg rundt og lagde punktvis liste over min nye bloggingstrategi. Og siden har ingenting skjedd. På siden i det minste.
Sånn i det virkelige liv, selvom det åpenbart ikke er det som står i høysetet her på den store vide verdens veven, har jeg endelig fått bekreftet at jeg har fått meg jobb. Skal nå være med på hele prosjektet med Trond Viggo, og bruker dagene til å researche mann og kvinne problematikk, kombinert med sang, dans og rytmiske armbevegelser til "Alle er så treige". Godt fornøyd, koser meg på jobb.

At sommeren foreløpig har tatt oppstartspause plager meg ikke nevneverdig. Lå ute i solen et par dager mens solen var på sitt værste og leste så mye bok at ryggen ble bacon og nesa rød. Deilig med regn synes jeg. Er jo akk så mye mer begeistret for å ligge langflat på sofa enn å springe rundt ute i gress og pollen. Sol gir deg mer dårlig samvittighet enn noe annet. Det beklemmende sollyset får deg til å få dårlig samvittighet for ting du vanligvis liker å bruke tiden din på uten å ofre det en tanke. Annet enn at det gir deg en god følelse i magen. I det solen setter inn synes det akk så mye mer at du foretrekker å være inne og skrive, lese eller andre ting som så lett lar seg forstyrre av ungeskrik og issmatting, at det er umulig å komme unna. Det er ikke digg å lese i solen. Det blir mest hodepine og rastløse napp. Men på lørdag kan det godt skinne sol. Da har jeg nemlig bursdag og ønsker å bade rundt kvart over fem. Dette til etterretning og videre ettertanke.

Da tar jeg det på norsk isteden.

Froeløpig en noe seig start på denne bloggen. Og i og med at jeg foreløpig ikke har lagt ut denne adressen noe sted, føler jeg mer at dette er en dagbok til deg Christian, enn noe annet. Men dog.

Mitt foreløpige problem med bloggen er at jeg opplever det sterkt som om jeg bli stilt til veggen av disse hvite sidene og plutselig (foran en trang hvit klaustrofobisk internettvegg) innser at jeg ikke mener noenting som helst.
Vel lirer jeg av meg det reneste tøv om mangt i tide og utide, men trangen til å fylle hvite datasider med tekster om alt jeg mener om alt som skjer til enhver tid skremmer meg sanseløst. At jeg i tillegg innser at jeg ikke har noe å si, skremmer meg mer. Muligens kommer det av at jeg i løpet av dagen sier så mye, så høyt at jeg ikke har noe behov for å si noe som helst når ting roer seg og verden blir stille. Større sannsynlighet er det dog for at de tingene jeg først tenker på og mener noe om så sent når alt er bomull er såpass hemmelige at jeg ikke tør å skrive noe som helst.

Derfor.
I lys av dette vurderer jeg nå å

1. skape en persona. Et alter ego, en karakter jeg kan mene og skrive fra.
(Noe jeg uansett trenger for å tørre å åpne munnen, ta mikrofonen og synge i nærmeste framtid).

2. gjøre dette til en skjønnlitterær blogg. Der jeg legger ut alle tekster jeg skriver.

3. blåse i alt som er skummelt en lang marsj, og skrive om det jeg tenker.

4. En kombinasjon av alle de tre over.

Spent.

Now this is my queen. By far.

I am trying to work my stuff. Like this. Everyday. Embrace a lightpole and make the most out of it.

Now would you believe it.

I actually managed to create this blog. And as I guessed, I really don't have anything to say. Due to the fact that I am funnier in Norwegian, by far, I will have to straighten up my english and become as witty and eloquent (is that even a word?) as I normally am. Or at least think I am. Yeah I guess. Tootles.


Ahaha. I just discovered the spelling check. I am overwhelmed by joy. I am actually so joyful that I think I will throw in a little exclamation point. ! (Oh my goodness. The blogging has taken over already, I guess the next thing will be that I actually start swearing in my texts. Fuck. Christian. This is all your fault.)