Lørdagskjøp av fine bøker.

Aller lengst inn i en av Kristiansands bokhandler fant vi et lite hjørne med rare små bøker om hvordan ting ser ut og om rare ting folk samler på. Mest var det bøker fra Taschen, jippi for Taschen, og Pål kjøpte disse fine bøkene:



Bok om Postkort fra Norge, ikke Taschen bok, en av de fineste og morsomste bøkene jeg har sett på lenge.



Robotbok. Verdens fineste roboter, løp og kjøp Taschen Taschen.

Jeg ønsker meg dette kameraet.

CocoRosie

Som lager musikk det er godt a ha på seg turnsko til.

Fine damer og fint cover.

Mer av lommebokbroderier som dette.

Kamera tilbake.

Jeg har endelig kamera igjen, mitt gamle med nytt minnekort, og nå skal der blogges.

Bedriver verdensomspennende blogging iført stor puffermet gammeldame bluse, samt funnet ny spenstig blogg skrevet og drevet av en norsk jente: www.stylebytes.net.

Det er også verdt å nevne gatemotebloggen fra oslo, www.oslostil.com. Om ikke så veldig mye for den nye layouten, som jeg ikke er så begeistret for, men fordi bloggen hisser til bedre gjennomsnittsstil på alle gatgåerne i byen. Og de er det ikke så rent lite av.

Min andefilm.

Derfor grer jenter med krøllete hår seg sjelden.

Norsk-engelsk ordbok tar samfunnsmessig ansvar.

Ikke bare gjør de alt i sin makt for å gjøre det engelske språket og et utvidet vokabular mer tilgjengelig og flytende hos meg og andre som husker hvor flinke de var i engelsk på videregående, de ønsker også å promotere sunne kroppsidealer.

Ny heltinne.

Clara Gordon Bow (July 29, 1905 − September 27, 1965) was an American actress and sex symbol, best known for her silent film work in the 1920s. Bow was widely recognized as an archetypal flapper and the original "It Girl".

Jeg gir meg ende over.

Etter at jeg så dette produktet i det kjøpte inn lunsj i formiddag ble jeg med ett så mye mer klar over hvor uendelig tungt det egentlig er å smøre på leverposteien sin selv.

I dag kommer endelig Dolly.

Og hun er her vel strengt tatt allerede. Et sted i denne byen som jeg også er i, er Dolly. Store lille Dolly, med nystriglet parykk og blanke lepper. Og her sitter jeg med tilsvarende størrelse på håret, noe mindre blanke lepper men med en bag full av rene klær og kjoler. Snart kommer Pål og Dolly skal synge og pappa skal være med og vi skal drikke drinker og Dolly skal synge og som jeg gleder meg.

Baby's Gang Feat. Boney M. - Happy Song

Hvorfor får jeg ikke lagt til bloggen min på youtube?

Og hvorfor ser Jenny ut som Rick James?

Jeg har en god musikkvideo på vei, så fort jeg får lastet den opp.
Boney M møter breakdance på et gammelt mursteinsslott av en skole.
Damene danser og håret glitrer. Selv så jeg videoen for første gang i helgen i det jeg danset meg forbi tven klokken halv seks med pilotdrakt og en rom og cola. Takk til Lars Erik for nachspiel plass og deilig drikke.

Denne ønsker vi oss nå.

Elektrisk flygel fra Smart Club ruler helt overlegent 4 eva.

Søndag.

Helgen sniker seg sakte mot slutten og det har blitt inntatt mengder med alkohol, grått noen rørte tårer, spist deilig mat og det har blitt helget så godt det helges kan i løpet av de 48 timene med helg man har til rådighet. Det er hemmeligheten med å være arbeidsledig, som jeg jo for øyeblikket er. Selvom man tilsynelatende har anledning til å hver dag gjøre hva man vil, egentlig helge hele uken, er det viktig å holde forskjellen på helg og ukedag ved like. Egg og bacon i helgen, knekkebrød i uka. Hvilket egentlig går av seg selv, med tanke på at lommeboken er så liten at den er borte. Ingen penger, men kanskje snart vil jeg atter en gang snike meg over fattigdomsgrensa. Der er det godt å være.

Ganske tung i hodet etter i går. Spiste middag hos pappaen til Pål og drakk til ganske sent. Jeg la meg på oppadgående og hadde lyst til å drikke mer mens jeg forberedte meg på å danse i søvne resten av natten. Prøvde å finstille drømmene før jeg lukket øynene men sovnet fort. Jeg har sovet tung alkoholsøvn, en sånn søvn som egentlig ikke slipper før man skal legge seg igjen etter en hel dag der man mest av alt har brukt tiden på å prøve og våkne. Sovnet med linser og våknet i dag og er blind. Blind og fyllesyk men med høy bloggemoral.

Hvorfor er det så lite border i norsk reklame?

Innlegg skal skrives, og border skal atter gjennoppstå.

Og bussen kjører mange mil.

I dag har jeg busset og bare busset. Dro fra Kristiansand etter en natt med tung søvn, dog noe mindre feber i natt, men allikevel tung med snørr og bomull i hodet. Bussen fra Kristiansand er alltid full. Mange reiser fram og tilbake denne strekningen, mange flere enn jeg tror, men da Kristiansand er en by så stille som den er kan jeg på alle måter forstå det. At man setter seg på bussen for å dra mot flere lyder, eller for å ha noe å gjøre. Fem timer fram og tilbake blir ti timer til sammen. Og Kristiansand i regn og våt snø er på alle måter deilig å slippe unna innimellom. Vil jeg tro. Personlig har jeg reist mer fram og tilbake mellom Oslo og Kristiansand enn jeg trodde jeg skulle gjøre noen gang. Etter en mislykket Quart tur i 2005 hadde jeg vel strengt tatt gjort meg opp en streng mening om at jeg ikke skulle tilbake dit noen gang, etter at jeg deler av en natt tilbrakte noen timer alene ved en fontene,hulkende, ensom blandt fulle blonde brune mennesker som alle var fulle av seg selv eller pappas penger. Alle som var på Quarten som var kule hadde allerede gått og lagt seg og jeg gråt om kapp med fontenen og hadde aldri følt meg så alene og fortapt i hele mitt liv fram til det tidspunktet. Noen hulk har det vært siden, men ingen hulk i Kristiansand. For der bor Pål for øyeblikket, og ingen er finere enn han.

Nå er jeg trøtt trøtt.
Og imorgen skal jeg ta bilder og ganske bestemt drikke øl.

Ute.

Fy faen. Jeg har verdens kjedeligste blogg. Helt åpenbart lar jeg meg også opprive av dette faktum, da jeg bruker banneord i tekst. Noe jeg alsri gjør. ALdri aldri. Hverken det eller utropstegn er noe jeg setter høyt i tekster. Utropstegn forakter jeg tilogmed mer enn banneord. Det er det mest misbrukte tegnet vi har. Og om man skal være helt ærlig. Det er da virkelig ikke så mye som er så ute av denne verden fabelaktig at det fortjener ikke bare ett men opptil flere utropstegn.
Skam på seg alle dere misbrukere der ute. Jeg vet hvem dere er, og leser dere hele tiden.

Og sånn rent bortsett fra dette er for tiden, i allefall de siste timene, i et enormt opprør mot alt som har med ubetydelighet å gjøre. Så uendelig sliten av å måtte holde maska, bite tennene sammen når jeg har mest lyst til å skrike, trekke meg lengst inn i sofaen når jeg har mest lyst til å kaste meg over, og spise i meg de ordene jeg har på tungen og fyller munnen med når jeg har lyst til å spytte det ut. Og i og med at problemet nå i løpet av noen timers organiserings arbeid er såpass konkrete, har jeg bestemt meg for å slutte. Her skal der sparkes og slås om det holdes for hardt, grines om hjertet sprekker og le like høyt som jeg vanligvis gjør og egentlig gjør mesteparten av tiden. Som et ledd i utviklingen har jeg nå tegnet øyenbryn på meg selv som en hommage til Frida Kahlo som skrek og bet og elsket og gråt og lo seg ihjel og omfavnet smerten til den dagen hun døde. Og med dette, inkludert et hissig påtegnet øyenbryn mot min lyse hud som jeg foreløpig ikke lar dere glemme, lar jeg bloggen ligge død for nå. Og kanskje er dette, nettopp dette, starten på at jeg nå setter meg ned her hver gang jeg tenker eller mener noe om noenting som helst. Så blir det en bra blogg allikevel. For er det noe som betyr noe, må det jo være det.